En siste sjanse

Jeg skal gi bloggen min en siste sjanse. Jeg vet ikke hvor mange blogger jeg har hatt, blogger som det aldri blir noe mer av enn et par innlegg. Det er egentlig dumt, for jeg liker å blogge. En periode skrev jeg masse, omtrent hver dag, men det er lenge siden nå. Problemet er vel egentlig å finne ut hva jeg vil blogge om, altså hva innleggene skal handle om. Jeg vil blogge om livet, om opp og nedturer, om matlaging og kakebaking som jeg elsker, om scrapbooking, om ferieturer, om hyggelige stunder med venner og familie, om viktige ting i samfunnet som jeg brenner for, om livet som student osv. Derfor skal bloggen få en siste sjanse. 

Jeg starter på nytt, med blanke ark. Så hvem er jeg? Jeg er en ung kvinne på 21 år som studere til å bli barnevernspedagog. "Skal du bli sånn som tar unga fra folk du?!" tenker du kanskje nå? Nei er svaret mitt. Jeg skal bli en sånn som ser barn og ungdom og deres behov, jeg skal i hvertfall gjøre mitt beste for å bli en sånn. Til og begynne med håper jeg at jeg får mulighet til å jobbe som barnevernspedagog enten i barnehage eller på skole, slik at jeg får mulighet til å oppdage de som trenger hjelp og veiledning så tidlig som mulig. Så kanskje om 5-10 år, når jeg har erfaring og "litt større baller" kanskje jeg skal prøve meg som saksbehandler for barnevernet. Det er jo det som er drømmen, egentlig. Jeg tror det er der man har størst mulighet til å påvirke barna og ungdommenes liv, ved å hjelpe dem til å få det bedre hjemme, veilede og tilrettelegge. 

Det er ikke til å stikke under en stol at det å være saksbehandler er en knalltøff jobb, som krever mye kompetanse både faglig og personlig. Foreleserne våre har noen gode ord "når du er ferdig her på skolen, så skal du være en god nok nybegynner". Jeg forstår det som at det er etter skolen den virkelige læringen begynner. Det er når vi virkelig får kjenne på og prøve oss ute i feltet at vi kan begynne både vår personlige og faglige kompetanseutvikling. Det vi har lært på skolen, er bare en liten brøkdel. De sier også "man kan aldri bli en utlært barnevernspedagog" og det tror jeg er viktig å huske på! Det er viktig å huske at man aldri kan alt og vet alt om alle menneskene man jobber sammen med, eller om omstendighetene rundt dem. Som saksbehandler i barnevernet har man mye makt, det er klart, så ydmykhet og respekt bør stå sentralt. Jeg HÅPER at hvis jeg skulle bli en saksbehandler en gang, som glemmer bort de viktige grunnleggende begrepene som ja ydmykhet og respekt, og blir for mye påvirket av byråkratiet og tids og pengepresset, at noen kan vise meg akkurat dette blogginnlegget eller si meg noen ord som får meg til å huske på hvorfor jeg ville bli barnevernspedagog til å begynne med, og hvorfor jeg synes at akkurat den jobben er så viktig. 

Men nok om det! Jeg er flink til å skrive meg litt bort, det merker dere kanskje allerede. Men jeg er i hvertfall engasjert i studiet mitt, og jeg bryr meg virkelig om at barnevernet skal være til barnets beste. 

Utenom studiene har jeg en fantastisk flott mann i mitt liv som jeg er forlovet med, og vi bor nå endelig sammen igjen etter et år fra hverandre. Så se ikke bort fra at dere kommer til å få høre mer om han etterhvert. Men nå tror jeg jeg får avrunde før dette ender opp med å bli en hel roman. 



Har du noen spørsmål ang det å studere barneven eller annet er det bare å skrive i kommentarfeltet eller sende meg en PM. Takk for at du leste! 

-Frklena 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar









★ legg meg til som venn
































hits